Prosjektet gjenspeiler totalentreprisevirkelighet i boligbygging i dagens Norge. Det er et kompleks med 104 seniorleiligheter på Bærums Verk, rett utenfor Oslo. Målgruppen er de er over 65 år, som selger sine eneboliger i området, de som ikke vil stelle hagen sin lenger, måke snø eller male sine trehus. Eldrebølgen har kommet, og dette prosjektet er markedets umiddelbare svar.

Prosjektet viser hvordan de opprinnelige ideene fra reguleringsplanen blir omsatt til bygget form. Det ferdige bygget er et produkt påvirket av de som investerer, prosjekterer, godkjenner og til slutt bruker. En slik virkelighet kan virke som anti-arkitektonisk da all den kompleksiteten kan forringe arkitekturens antatte drivkraft. Prosjektet er blitt ferdistilt våren 2020. Denne teksten diskuterer hva slags arkitektoniske potensialer og kvaliteter som ligger i profesjonalisert boligbygging. Om det ikke nevnes miljø, eller sosialbærekraft betyr det ikke at disse er uviktige. Heller, anser vi disse begrepene som en naturlig del av et hvert prosjekt, på lik linje med statikk, bygningsfysikk og universell utforming.

Tomten ligger flott til, vendt mot vest, midt i kulturlandskapet tett omringet med jordbruksarealer og eneboligområder. På den andre siden av dalen ligger Sleiverud, området hvor boligutstillingen «Bygg for fremtiden» ble holdt i 1987. Tomten er en kolle som tidligere var et LNF-område. Derfra kommer navnet Kollen på Verket, utviklet av et reklamebyrå. Vi fikk dette prosjektet etter at reguleringsplanen var vedtatt. Brutalt nok skulle den skjønne situasjonen med en kolle dekket med trær forvandles til et boligprosjekt på 15.000 kvm. Vi var klar over at 90% av verdiskapningen i prosjektet ble definert i reguleringsplanen med en fastsatt tomteutnyttelse og gitt volumetri. Vår oppgave var å utforske spillerommet definert i de resterende 10%-ene under totalentreprise regimet.

Reguleringsplanen forutsatte en randbebyggelse som skulle ramme inn kollen med to lameller i bakkant. Topografien gav en interessant situasjon en utside på 4 til 5 etasjer og en innside med 2 til 3 etasjer, noe som etter vår mening skulle hjelpe til å temme de sterke urbaniserings- og kapitalkreftene. Topografien hadde nok kraft til å kunne problematisere og påvirke storformen, gi en annen romlig dimensjon enn det som man finner i dagens spekulasjonsboligbygging av den størrelsen.

Selv om reguleringsplanen virket tilsynelatende brutal, valgte vi å destillere en grunnholdning som skulle være utslagsgivende for arkitekturen: på den ene siden hadde prosjektet en landskapsdimensjon grunnet sin størrelse. Det var konfronterende på en god gammeldags modernistisk måte hvor landskapet blir betraktet som en bakgrunn man underkaster og projiserer arkitekturen på. På den andre siden hadde prosjektet en «indre side» – den innrammete gårdsplassen, «tunet», som de tilstøtende husene forholdt seg til. Prosjektet ble til en dialog mellom 1:1000 skala til kulturlandskapet og 1:1 skala til tunet. Det som var viktig å utforske i denne skalareisen var måten man fletter sammen den overordnete typologiske organisasjon med måten man lager, perforerer og iscenesetter byggets ytre.

Prosjektet hadde en størrelse og relasjon til landskapet som forutsatte rasjonalitet i organiseringen og i den infrastrukturelle layout-en. Lange rette linjer skulle definere strukturens møte med landskapet. Som planene viser er det to tilstander som påvirker prosjektets typologiske rammeverk: de første tre (under)etasjen som ligger i terrenget, og de øverste to-tre etasjene med direkte tilgang fra tunet. Volumetrien i reguleringsplanen og møte med landskapet la premisser for at leilighetene skulle henvende seg enten mot en side eller mot tre (endeleilighetene). Dette betød at man måtte være nøysom i å dimensjonere forholdet mellom yttervegg og leilighetsareal for å sikre en god planløsning.

Det som var viktig for oss var å ta reguleringsplanens grunnidé på alvor. Bebyggelsen skulle deles opp i fem hus hvor hvert hus skulle ha sin egen inngang og vertikal kommunikasjon. En slik tydelig oppdeling ville også åpne opp visuell forbindelse mellom tunet og det omkringliggende landskapet. I motsetning bygde illustrasjonsprosjektet som reguleringsplanen var basert på, på en organisering med omsluttede svalganger og fellesvertikalkjerner.

Som en fortsettelse av tunet er det flere fellesfunksjoner, ca. 500 kvadratmeter med peisestue, tv-rom, felleskjøkken og spiserom. Disse er plassert strategisk som et bindeledd mellom tunet og utsikten mot kulturlandskapet, deriblant Lommedalen kirke. I tillegg kommer to besøksleiligheter, gym og verksted, samt overdekket sykkelparkering. Fellesrommene har netto romhøyde på tre meter, noe som er tatt som gjennomgående romhøyde for hele etasjen. Dette resulterer i at 25% av alle leiligheter i komplekset har netto romøyde på tre meter.

Spørsmål om oppløsning ble viktig, hvordan bygget fremstår fra nært og fjernt. Fra fjernt skulle bygget oppleves som noe monumentalt «landartaktig» – man skulle være «ærlig» på volumets tilstedeværende i landskapet (og ikke prøve å få det til å fremstå som så lite og så kamuflert som mulig). Fra nært skulle bygget ha en tilstedeværende levende, men monolittisk materialitet. Valget falt på et rødlig tegl med fargete og inntrukne fuger.

Betraktninger om den ytre teglveggen påvirket også måten man forholdt seg til vindusåpningene. Når man har den utsikten mot kulturlandskapet og naturen som i dette prosjektet, bestemte vi at man skulle prøve å åpne opp fasaden, noe som skulle gå ut over tegl og ideen om monumentalitet. I stedet for å utvide vinduene horisontalt, valgte vi å utvide dem vertikalt, nettopp for å opprettholde mest mulig av tyngden i teglveggen. Vinduene ble 2,4 m høye, noe som noe som ga ekstra romkvalitet.

Det som man ser som designsykdom i mange norske boligprosjekter er de store påhengte balkongene, som er totalt uproporsjonerte med det overordnete volumet, et slags formmessig overgrep. Selv om våre balkonger skulle være nesten like store (og dominerende) prøvde vi oss på en annen tilnærming. Der hvor man har «flatt» fasade er balkongene tilleggselementer med innspent glassbrystning. Der hvor det er avtrappende bygningsvolum er balkongene inkorporert i volumet, med brystning utført i tegl. Totalentreprenøren bestemte at balkongene skulle utføres i prefabelementer med søyler og balkongdekker. Vi ble forelsket i søyler da vi ante mulighet til å flytte dem i forhold til balkongdekkeforkanten, altså at sølene ikke skulle stå i ytterhjørnene. Prefabrikkerte balkongdekkene har tross alt en materialstivhet som vi skulle misbruke. Utkragingen skulle gi en romlig spenning. Søylene ble flyttet inn mot senteret så lenge det var statisk mulig, noe som resulterte i et karakteristisk uttrykk. Noen balkonger bæres kun av en midtsøyle, og blir til motiver. Balkonglaget fungerer som et kontrasterende strukturelt element i forhold til den massive teglfasaden i bakgrunnen.