VIDUNDERLIGE NYE VERDEN

Finslipt atmosfære fremfor spektakulær form når Snøhetta tar Swarovski Manufaktur inn i den globaliserte industrivirkeligheten.

Swarovski Manufaktur et nytt produksjonsanlegg som ligger i den lille byen Wattens, Tyrol, Østerrike. Bygningen er tegnet av Snøhetta, og jeg vil beskrive det som et rolig prosjekt, litt uvant til disse arkitektene å være. Ytterrammene er gitt av situasjonen og anlegget fungerer som en infill klemt mellom flere eksisterende bygninger. Utvendig fremstår bygningen som en tradisjonell boks av glass og metall. Mens interiøret karakteriseres av en langsgående, bjørkepanelkledd plattform som henger fra taket, og bare møter gulvet ved den store trappa i det åpne auditoriet, et typisk motiv i Snøhetta-arkitekturen slik vi kjenner det far deres egne lokaler på Vippetangen. På hver side av plattformen er det representasjonsområder, på den ene siden for lyskunder, og på den andre for moteindustrien. Fra begge har man full oversikt over produksjonsområdene, både arbeiderne og deres høyteknologiske maskineri.

Og uansett hvor paradoksalt dette kan høres ut, lurer jeg på om Manufaktur kan betraktes som et politisk prosjekt. Men først litt om bakgrunnen for dette prosjektet.

Arkitekten. Jeg husker da jeg hørte begrepet globalisering for aller første gang, midt under Bosniakrigen, tidlig på nittitallet. Radioen vår var tilkoblet bilbatteriet til mine foreldres Renault 4, siden vekselstrømmen forsvant sammen med freden flere måneder tidligere. Lyspærene hadde blitt byttet med stearinlys, og Radio Free Europe on South Slavic Languages, sponset av den amerikanske regjeringen, sendte nyheter på kortbølgelengde fra sitt hovedkvarter i Praha, og var vår eneste pålitelige informasjonskilden. Etter de lange rapportene om krigshandlinger, kom en forførende kommentar om samtiden, om verden utenfor Balkan. Kommentatoren snakket om globalisering. Dette var noe frigjørende. Man skulle kunne samarbeide og utveksle ideer over nasjonale grenser. Lokal tilhørighet skulle vike for noe verdensomspennende og grenseløst. Og det ultimate eksempelet? Et ungt skandinavisk arkitektkontor som nylig hadde vunnet konkurransen om verdensbiblioteket i den myteomspunne byen Alexandria. Sett fra datidens Bosnia virket hele fortellingen mer utopisk og fremtidsrettet enn skriveriene til Thomas More. Et år senere rømte min familie til Norge, og jeg fant fort ut at de globale arkitektene var Snøhetta, et lokalt oslokontor som holdt til bare et par steinkast unna mitt flyktningmottak.


Byggherren. Mange forbinder Swarovski med flyplassbutikker hvor det omsettes dyre og små krystallobjekter. Mest typisk er den lille krystallsvanen som mange bestemødre har i sine vitriner. Produktene kan lett bli ansett som kitsch, men varemerket står for mye mer. Med sine fem tusen ansatte i Wattens og de andre tjuetusen rundt omkring i verden, er Swarovski verdens ledende bedrift på bearbeiding, skjæring og sliping av glass. Industrieventyret begynte i Böhmen for 123 år siden da grunnleggeren, Daniel Swarovski, en fremtidsrettet maskiningeniør, konstruerte teknologi som muliggjorde bearbeidelse av glass i industriskala. Til da var man avhengig av håndarbeid. Til tross for at Böhmen var krystallglassets vugge, flyttet Swarovski til Wattens i Tyrol, et avsidesliggende sted med masse skog. Området tilbød rikelig med vannkraftenergi, samt at den nye teknologien lettere kunne holdes skjult der. Daniel var redd for industrispionasje (en frykt som har forfulgt industrifamilien siden!). Flyttingen viste seg å være riktig om man ser på den europeiske historien i det 20 århundre. I dag leverer Swarovski sine krystallprodukter til high-end klientell, fra moteindustriens mest kjente navn til de fremste lysdesignerne og utstillingsmontrene i de nye lokalene er fylt med tidligere catwalk-kreasjoner fra, blant annet, Chanel og Dolce & Gabbana.

Tilbake til Fremtiden. Som arkitekturprosjekt er Swarovski Manufaktur et høyst uvanlig prosjekt. Det er sterkt forankret i nåtiden, samtidig som det signaliserer en ny type fremtid. Den tradisjonsrike familiebedriften Swarovski søker å gjenoppfinne sin plass i den globale økonomien jeg hørte om i radioen og som for lengst har rukket å bli virkelighet. Kinesiske og indiske bedrifter har begynt å gjøre seg gjeldende også i krystallbransjen, men Swarovski ønsker ikke å konkurrere på kvantitet og pris. Fokuset er heller lagt på kvalitet og service. Utgangspunktet for Snøhettas prosjekt blir dermed en syntese av kunnskap, teknologi og formidling. I Manufaktur lages det prototyper på krystallprodukter, fra lysinstallasjoner og krystallvegger, til små pyntekrystaller som festes på klær. Hit kommer kunder fra alle verdens hjørner, men primært de aller mest kjente navnene fra moteverdenen. Om det kresne klientellet ikke finner det riktige produktet, kan dette lages på stedet. Ny teknologi og massevis av akkumulert krystallerfaring gjør underverker. Avstanden fra idé til realisering har blitt minimert da hele produksjonsinfrastrukturen er plassert under et felles tak, i Manufakturhallen. Det pirrende ved prosjektet er at det springer ut ifra reelle utfordringer som bedriften måtte ta stilling til. Produksjonen var tidligere oppstykket og fordelt på flere steder i det store fabrikkomplekset, og reisen fra glass til krystall var noe kundene sjeldent fikk se. Presentasjon og produksjon var to atskilte geografier. I det nye Manufaktur endevendes samtiden for at en ny fremtid kan komme hvor teknologi og offentlighet smeltes sammen. Jeg vil påstå at det er slikt de nye produktive arbeidsplassene kommer til å se ut i fremtiden, alt annet enn de reaksjonære eksemplene med urbane og håndarbeidene entusiaster!

Lys og Støy. Som arkitektur er det rørende å se hvor enkelt dette prosjektet er, all den tid det bare handler om to ting: det første, et urgammelt arkitektonisk motiv, nemlig lyset, og det andre, modernismes konseptuelle flaggskip, fleksibiliteten. Her skal man lage krystaller, og uten riktig lys er en krystall bare en verdiløs stein. Dette er en produksjonshall, og i den kapitalistiske globale verdenen er usikkerhet en uunngåelig komponent. Dermed blir det å kunne absorbere endringer helt essensielt. Snøhetta omsetter presist denne konseptuelle duoen til et flott stykke arkitektur. Manufaktur er fri for søyler – disse ligger i randsonen ved ytterhuden, noe som muliggjør utallige scenarier for produksjonslinjen. Søylene bærer et skreddersydd kassettak som temmer dagslyset til et skyggeløst medium. Det er ikke like teatralsk og monumentalt som det lyset som besudler veggene til Kahn og Utzon, men det har en særegen finslipt atmosfærisk kvalitet. Takkassettene er delvis dekket med lydabsorberende plater, akkurat som noen av ytterveggene. Dette resulterer i at lyden fra produksjonsmaskineriet ikke oppleves som sjenerende. Hallen fremstår heller ikke som steril og lydløs. Manufaktur har fått meg til å tenke at den nye høyteknologiske industrien også har sin unike sensoriske stemning. Lyset fremstår skjørt og lyden som en installasjon. Man glemmer umiddelbart nostalgien etter de store arbeiderkompleksene hvor støy, røyk og fyr var de heroiske motivene. Jeg tror Kjartan Fløgstad, den store norske skildreren av den tapte industritid, ville likt seg her, i et slags Lost in Translation øyeblikk!

Politisk. Som nevnt innledningsvis leder også dette tankene til et politisk prosjekt. Jeg klarer bare ikke å holde meg unna marksistiske toner, selv da jeg anmelder et bygg som inngår i en krystalløkologi av dekadanse og overdådighet. På den ene siden, er jeg bevisst på at arkitektur ikke kan være politisk, inkludert dette prosjektet, da den bygger på en konsensus mellom alle de deltagende partene fra byggherre, entreprenør, til arkitekt. Å være i opposisjon til de rammebetingelsene som et prosjekt springer ut ifra, er en sikker måte å miste oppdraget på. Eksempelvis var byggherren og toppsjefen Markus Langes-Swarovski, tydelig på at Swarovski skulle kvitte seg med den gamle innelukkete bedriftskulturen som har fulgt firmaet siden grunnleggelsen. Angst for at bedriftshemmeligheten skulle røpes, måtte artikuleres på en annen måte enn gjennom fysiske inngjerdinger og statiske oppdelinger. Dette var et utgangspunkt for prosjektet, noe som Snøhetta også har tatt til seg og et konkret funksjonsprogram ble utviklet underveis. På den andre siden har arkitektur full kapasitet til være politisk nettopp da det handler om organisering av mellommenneskelige relasjoner. Her glir Snøhetta rett inn med sin overordnete ideologi, fremmet av det landskapelige og jakten på det åpne. Essensen i prosjektet ligget nettopp i oversettelsen av dette, noe som kommer tydeligst i måten den hengende plattformen er artikulert på. Den er deltagende og avgrenset med et tynt glasslag – et berøringspunkt mellom to verdener. Den som produserer og den som forbruker. Fra plattformen kan det globale klientellet både se alle de tilgjengelige produktene og de lokale manufakturarbeiderne, samt deres state-of-the-art teknologi. Samtidig kan den lokale arbeidskraften se hvem de lager produkter for. Prosessen er gjort transparent, kontinuerlig og syklisk. Det var pirrende å bevitne hvordan den tatoverte operatøren av CNC-roboten var lidenskapelig iakttatt av besøkende motefolk. Arkitekturen i all sin enkelthet muliggjør denne pedagogiske, emosjonelle og økonomiske transaksjonen.

It´s complicated. Mitt forhold til Snøhetta kan best beskrives som it´s complicated, et Facebook-begrep som referer til at man er enten på vei inn eller ut av et forhold. Når man ser på et Snøhetta-bygg, kan man umiddelbart gjette seg til hva arkitektene har tenkt. Operaen er kanskje det beste eksempelet på dette: landskap og vandring i landskapet. Uansett hvorfra man ser bygget, kommer poenget fram, til og med fra toalettene i lobbyen. Snøhettas bygninger får imidlertid sjelden min fulle hengivenhet, da jeg opplever at kontorets arkitektur ofte bygger på et overtydelig ikonografisk uttrykk. Denne overtydeligheten gjør noe med oppløsningen til arkitekturen, den har tendens til å bli for monumental (og til dels akrobatisk) uansett hvor profesjonelt oversettelsen fra idé til bygg gjennomføres. I Manufaktur leverer Snøhetta noe annet. Det virker som kontoret har modnet til, beveget seg fra eksplisitte landskapelige referanser og formal akrobatikk. Jeg vil påstå at Snøhetta har blitt voksent. Dette er ment som en kompliment. I Manufaktur trer arkitekturen frem i sin fulle kraft gjennom en finslipt atmosfære, fremfor en spektakulær form. Et godt besøk. Å besøke Manufaktur var en flott opplevelse. Jeg ankom prosjektet rett etter at årets første store snøstorm hadde lagt seg. Innsbruck og Wattens så aldeles idylliske ut, kanskje akkurat som de så ut da Swarovski flyttet sin fabrikk. I likhet med den tiden vitner vi økende samfunns- og intellektuell klaustrofobi. Tingene tas alt for ofte for gitt. Derfor var det oppløftende å se dette uredde prosjektet som våger både å endre og fornye en veletablert forretningskultur. I tillegg viser Manufaktur at den naive optimismen fra den innledende 90-talls anekdoten har blitt til en livlig virkelighet. På omvisningen traff jeg den PR-ansvarlige – en sprudlende og profesjonell dame fra Istanbul, sjefen for Manufaktur – en kjekk og elokvent italiener og to svært dedikerte østerrikske arkitekter som jobber for et norsk arkitektfirma med adresse i Innsbruck. Denne krysningen ville ikke vært mulig uten at arkitekturen hadde skapt rammer. Til de av dere som tviler: Architektur über Alles!